Endelig tid for bulgarsk magi?

Dimitar Berbatov var i fjor kanskje Premier Leagues mest utskjelte spiller. Folk påpekte for lite mål og for lat holdning. Dermed kom snakket om han virkelig var verdt de 30 millioner pundene han ble kjøpt for. Og etter kampen på søndag å dømme, var han verdt hvert eneste øre.  

Faktaene viser at “Berba” ikke har vært så mye dårligere i Manchester United-drakta enn han var i Tottenham. I sin forløpig beste sesong for United, 2009-2010, scoret han 0,36 mål per kamp. Mens i sin beste sesong for Tottenham, 2007-2008, scoret han 0,45 mål per kamp. Altså er ikke forskjellen så stor som mange skal ha det til.

Personlig har jeg vært fan av bulgareren siden før han kom til United. Mest sannsynlig er det fordi han har en lik spillestil som mannen som fikk meg til å heie på Man Utd,  selveste Eric Cantona. Den småarrogante typen, med en fantastisk fotballhjerne og silketouch. Derfor ble jeg meget glad når nyheten om at Berbatov var signert sto på hver eneste nettside.

Men jeg må si meg enig i kritikerne også. Berbatov spilte til under pari i fjor, og jeg gikk bare å ventet på den forløsende kampen. Men det tok tid, litt for lang i følge de fleste United-supporterne. Kanskje hjalp det at Ferguson bannlyste Berbatov å lese avisene under formsvikten hans?

Så endelig, mot erkerival Liverpool på Old Trafford skulle det løsne for 29-åringen. Nærmest på egenhånd sikret han seieren med en hat-trick. Mål nummer to var en skikkelig perle, et slags brassespark som gikk tverligger inn. En ny helt ble til, i Wayne Rooneys totale mangel på noe som i det hele tatt lignet på form. Berbatov stilnet mange munner denne søndags ettermiddagen, og det er ingen bedre å stilne enn Liverpool-supportere som har levd på “Vi-har-18-ligagull-hvor-mange-har-dere?”, så lenge jeg kan huske.

Så er det virkelig tid for litt bulgarsk magi? Forhåpentligvis og trolig. Alle Manchester United-fans våte drøm er nå å få Rooney tilbake i form, slik at disse to kan danne et av verdens beste spisspar. For det er ingen tvil om at kvalitetene er der. Og skal United ha noen som helst sjanse mot et ustoppelig Chelsea, behøver de spisser som scorer mål.

Sir Alex Ferguson, sa etter Liverpool-kampen at Berbatov alltid har vært en fantastisk spiller, men at det tok litt lengre tid for ham enn de fleste andre for å få ut potensialet sitt. Dette er det umulig å være uenig i. For innerst inne har vi alle visst hvilken fantastisk spiller han er, og jeg er sikker på at han kan bringe United til suksess!

Bilde: TV2

Lady Gaga vant halvparten av prisene

For 26. år på rad gikk MTV Video Music Awards (VMA) av stabelen i Los Angeles 12. september. En av forhåndsfavorittene, Lady Gaga (24) stakk av med hele åtte priser, syv av dem for musikkvideoen “Bad Romance”. Hun hadde på forhånd allerede satt rekord i antall nominasjoner, 13 totalt. Samtidig skapte hun mye oppstyr med å ankomme showet i et antrekk laget kun av kjøtt.

Rapperen Eminem (38) tok hjem to av de totalt 16 prisene. Ellers ble resten av prisene utdelt til Jay-Z & Alicia Keys, Justin Bieber, 30 Seconds to Mars, Florence + the Machine, Muse og The Black Keys. Justin Bieber ble dermed den yngste noensinne som har vunnet en VMA.

Taylor Swifts (20) rapperkollega Kanye West, tok for et år siden fra henne mikrofonen etter at hun vant prisen for beste kvinnelige artist, og sa at Beyonce Knowles heller burde ha vunnet den. Swift opptrådde i år med sin nye sang “Innocent”, som skal være en slags tilgivelse fra Swift til West.

Showet hadde forøvrig sitt høyeste seerantall på åtte år, med 11,4 millioner seere. Den svenske artisten Robyn opptrådde live på showet.

Fire år er faktisk lenge

Fire år virket egentlig ikke så lenge, men det skulle jeg fort få motbevist. Det var nemlig fire år siden jeg sist hadde vært på teater, som andreklassing på Randaberg videregående skole. Da så vi “Vildanden” av Henrik Ibsen fra 1884, og for å være ærlig duppet jeg nesten av flere ganger. Derfor var det med blandede følelser jeg sammen med mine medstudenter fant veien til Rogaland Teater. 

Vi skulle se stykket “Frykten”, som hadde hatt urpremiere bare to dager tidligere. Sammen med en gjeng tiendeklassinger, skulle vi observere denne politiske thrilleren. Et mørkt stykke om hvordan dagens regjeringspolitikere skal takle de moderne problemene som klima- og finanskrisen. Samtidig må de vokte seg for ekstremt aggressive fugler som har til hensikt å drepe.

Alt i alt synes jeg stykket var bra. Gode skuespillere, bra lydeffekter og en grei historie. Jeg forstod ikke hele handlingen, men kanskje det bare er jeg som ikke er smart nok til å skjønne det heller. Noe som imidlertid ødela min teaterstemning, var de mange tiendeklassingene, som var opptatt av alt annet enn stykket. Bare det at en jente småhøyt sa “Å Petter”, fikk hele salen til å le høyere enn de noen gang lo av det skuespillerne sa. Men de skal ha det, de klappet i alle fall for skuespillerne når det var slutt.

Så kort oppsumert var det et bra stykke, og det triller inn til en firer på min terning. Som sagt ødela “kidsa” litt av stemningen. Skal jeg på et teaterstykke igjen, blir det deffinitivt ikke på en skoleforestilling. Så fire år virket ikke så lenge, helt til jeg satt i samme rom som flere tiendeklasser. Jeg sov kanskje under mitt forrige besøk, men jeg holdt nå i alle fall kjeft.

Ozzy fikk Lassa til å riste

Rått og Råde-festivalens siste dag var kommet. Nok en gang ble dagen ufrivillig amputert. Grunnet min andre jobb gikk Madcon, Tôg, Lars Vaular og Purified in Blood sine konserter uten meg tilstede. Heldigvis smilte solguden over Lassa også denne dagen, og drøyt 10.000 mennesker kom for å nyte denne lørdagskvelden.

For min del startet dagen helt perfekt. Thomas Dybdahl spilte sin avslappende musikk i solskinnet. Til og med trommeslageren var i det avslappende hjørnet, ettersom han spilte i tøfler. Publikum koste seg i gresskråningen med en pils i hånden, gode venner og nydelig musikk. “Cecilia“, “A love story” og “Party like it’s 1929″, fikk mest respons. Dybdahl prøvde også med varierende hell å få med seg publikum på allsang. Alt i alt en konsert jeg vil gi begge tomlene opp til.

Som en slags metaloppvarming for Ozzy Osbourne spilte det lokale bandet Kvelertak på scene to. De trakk ikke så alt for mange folk. Hovedgrunnen var nok at mange ville holde av gode plasser til Ozzys konsert. Metalbandet klarte likevel å få med seg publikum på en overbevisende måte. Selv om det til tider var vanskelig å høre hva vokalisten presset frem, fikk de til tider publikum med på noe som i det minste lignet på allsang. Sangene som fikk headbangerne til å ta litt ekstra av var “Mjød” og “Blodtørst”. En bra oppvarming for legenden.

To dager tidligere hadde Ozzy Osbourne spilt på Døgnvill-festivalen. Der fikk han en treer og en sekser av de lokale avisene, så forhåpningene var store, men realistiske. Før han entret scenen, ble noen meget morsomme filmsnutter, der han selv hadde blitt redigert inn i blant annet filmene Twilight, Hangover og Lady Gagas “Telephone” vist på storskjermene. Så entret han scenen, til massiv applaus fra de oppmøtte. “Let the madness begin!”, skrek Ozzy, og satte igang med “Bark At The Moon”. Hit etter hit ble spilt, både av hans egne sanger, og sanger fra Black Sabbath, der Ozzy var med fra 1968 til 1979. Noen av hitene som fikk publikum til å skrike, var “Mr.Crowley“, “Let Me Hear You Scream”, “War Pigs” og “Iron Man”.  Folk hoppet så hele bakken ristet. Det var også et flott skue å se alle lighterne som kom i været når Ozzy spilte en av de litt roligere sangene sine, “Mama, I’m Coming Home”.

Den 61 år gamle briten var i storform, og så ut til å kose seg der han hoppet rundt og klappet i hendene på scenen. Noen av de foran scenekanten angret nok litt på sitt plasseringsvalg, når Ozzy dro frem en brannslange som spydde ut skum utover publikum. Ekstranumrene “Crazy Train” og “Paranoid”, fikk de siste kreftene ut av Lassa-publikummet. Så applauderte alle de oppmøtte fortjent Ozzy og bandet av scenen. Kanskje litt ironisk at “The Prince of Darkness”, som han kaller seg selv, avsluttet med “God bless you all!”. Det så ikke ut til at noen brydde seg. For etter det showet Ozzy ga Stavanger, gikk alle rundt med et smil om munnen, og en opplevelse minneverdig.

Dagens overraskelse: Thomas Dybdahl, som jeg ikke har vært noen stor fan av før. Rett og slett en fantastisk start på dagen for min del.

Dagens morsomste: Bildene av publikum som Ozzy hadde spylt skum på, pluss filmene som ble vist i forkant av showet hans.

Dagens høydepunkt: Ozzy Osbournes konsert. Skal jeg velge ut noen spesifikke øyeblikk må det kanskje bli “Mr.Crowley”, eller soloinnslagene til gitaristen og trommisen.

Fantastiske The Prodigy!

Fredagen var den dagen jeg syntes så best ut på papiret. Ettersom jeg var på min andre jobb til halv syv, fikk jeg dessverre ikke med meg de fire første artistene. Jeg skulle ønske jeg fikk med meg Mew. De jeg snakket med som hadde sett dem ga uttrykk for at det var magisk. Været var utsøkt, og festivalstemningen høy. Det så ut til å bli enda en bra dag på Rått og Råde.

Perfekt timet, kom jeg til hovedscenen akkurat fem minutter før det amerikanske bandet Band of Horses gikk på. Alle bandmedlemmene var i prakthumør, og alle  smilte fra øre til øre under hele konserten. De sto foran med hendene i været formet som hjerter, og viste bokstavelig talt sin kjærlighet til bandet. Sangene “The End’s Not Near” og “The Funeral” fikk virkelig folk til å hoppe og juble. Det så ut som om det norske publikum hadde gitt bandet noe å huske, å vica versa.

Skambankt var det første skikkelige rockebandet på festivalen. Med fete riff og stilig lysshow, rakk Skambankt ut til Stavanger-publikummet på en fortreffelig måte. “O Dessverre“, “Mantra” og “Slukk Meg (For Eg Brenner)” rocket virkelig de oppmøtte på Lassa. Med deres tunge musikk, var det kanskje ikke så rart var det mest menn å se under Skambankts en times lange konsert.

Og så til det alle hadde ventet på: nittitalls-fenomenet The Prodigy skulle overbevise Rått og Råde-publikummet om at hver en krone de hadde betalt var verdt det. De fleste som befant seg der så ut til å være folk nærmere trettiårs-alderen, de som vokste opp med dette bandet. Rundt tjue minutter forsinket entret det engelske bandet scenen. Keith Flint, Maxim Reality og Liam Howlett ble mottatt som helter i Stavanger. Det var ingen tvil om at det var disse publikum var kommet for å se denne kvelden.

Folk hoppet og danset som gale, og det var flere enn to som så ut som om de hadde røykt noe kraftigere enn sigaretter. Det var helt vilt, og dess lengre frem du kom, dess villere ble det. Etterhvert merket jeg at det var flere som trakk bakover fordi de ikke likte skubbingen og hoppingen helt forrerst. Det opprettholdt stemningen slik at de mest engasjerte, kanskje også de fulleste, fikk stå fremme å ta flatt av.

Sangene “Firestarter”, “Omen”, “Voodoo People”, “Invaders Must Die” og ikke minst “Smack My Bitch Up“, satte virkelig Stavanger-publikummet på hodet. Det var uten tvil den beste konserten på festivalen så langt. The Prodigy var verdt inngangspengene alene.

Dagens overraskelse: At The Prodigy ikke hadde med “Smack My Bitch Up” blant sine tre encore-sanger, og at jeg forsatt hadde trommehinnene i behold etter “Firestarter”, som hadde et sinnsykt lydnivå.

Dagens morsomste: Når en tydelig beruset mannlig fan som stod foran meg før The Prodigys konsert sa: “Jeg kunne ligget med Jan Teigen for å stå på scenen sammen med The Prodigy”.

Dagens høydepunkt: Ingen tvil, “Smack My Bitch Up”. Det er lenge siden jeg har tatt så av på en konsert, og jeg var langt ifra alene.

Så gjenstår bare lørdagen. Den aller siste dagen i den første Rått og Råde-festivalen noensinne. Her som på fredagen står også de store navnene i kø. Madcon, Thomas Dybdahl, Kvelertak og ikke minst legenden Ozzy Osbourne, for å nevne noen, kommer på besøk for å “toppa heile driden”.

Stavanger sa farvel til a-ha

Endelig var det duket for den aller første Rått og Råde-festivalen noensinne! Værgudene var også på i det gode hjørne denne dagen, ettersom det var et fantastisk vær hele kvelden. Og sammen med rundt 10.000 andre mennesker var det på tide å se om festivalsjef Kristoffer Kinden Endresen, hadde klart å lage en vellykket festival.

Pressekortet var hentet i forveien, og køene gikk som smurt når vi ankom inngangsområdet. Der kunne jeg og mine medjournaliststudenter høre at dagens første artist, Susanne Sundfør, nettopp hadde begynt å spille. Personlig er ikke dette min type musikk, men jeg syntes det ga en rolig og behagelig start på festivalen. Det var gøy å se at Rått og Råde hadde trukket folk i alle aldere. Fra godt voksne, til unge barn med fargerike øreklokker.

Handleområdet var ganske tomt i starten, og i flerne av teltene så det ut som om de som jobbet der kjedet seg. Sikkerheten var også satt høyt, ettersom både politiet, natteravnene og frivillige vakter gikk rundt på festivalområdet og passet på.

Line Larsen var neste artist på scene to. Hun fortsatte den litt rolige begynnelsen Sundfør hadde før henne, men med litt mer liv i sangene. Larsen kommer ut med et nytt album de nærmeste dagene. Det så virkelig ut som folk koste seg. De satte seg ned på gresset, med en øl i hånden og solbrillene på. Jeg tror ikke jeg så en person uten et smil om munnen.

Så var det tid for at fjortisene skulle få danse litt. Magdi og Chirag i Karpe Diem skulle sørge for det. Dette var det første bandet som fikk frem allsangtendensene til publikummet på Lassa. Dette kom best frem i sangene “Stjerner” og “Regnvær”. Karpe Diem klarte så absolutt å lage et show som var underholdene, selv om de ikke trakk den største mengden.

Dagens nest siste innslag var den vestlandske gruppa Casiokids. Man merket nå at det var betydelig mer folksomt på området. Handlegaten var trangere, og tilskuerplassen til scene to mindre romslig enn under Line Larsen. Casiokids klarte å få opp stemningen med sin elektronika musikk, som satte fart i dansefoten hos de fleste. “Bagamoyo” og “Verdens Største Land” var noen av sangene de spilte, før de avsluttet med henholdsvis “Finn Bikkjen” og “Fot I Hose”.

Jeg spurte så en av de frivillige som jobbet i baren, Henrik, hvordan hans dag hadde vært. Han sa at det hadde begynt ganske dødt, men tatt seg veldig opp den siste halvtimen. Da var klokken halv ni. Toalettsytemet så også ut til å fungere bra, i alle fall for de mannlige besøkende. Mens de kvinnelige som ventet sto og snakket med hverandre, og så ikke ut til å bry seg nevneverdig om å måtte vente.

Så var det endelig tid for dagens headliner. Ingen ringere enn de norske pop-legendene a-ha hadde fått i oppgave å avslutte torsdagen på Lassa. Og de skuffet ikke. Åpningssangen “The Sun Always Shines On TV”, satte standarden for deres hitparade denne kvelden. Morten Harket, Magne Furuholmen, Paul Waaktaar-Savoy og resten av bandet var virkelig i storform. Men allerede etter en halvtime hørte jeg utolmodigheten bre seg over noen av tilskuerne, “Spill Take On Me!”. A-ha hadde laget om hele bakveggen til en skjerm, som kontinuerlig viste en spektakulær bildeserie. Lysshowet var også med å trollbinde Stavanger-publikummet. De gikk av scenen to ganger, før de den siste gangen kom tilbake for å gi publikum akkurat det de ville ha: “Take On Me“. Den avsluttet en en og halvtimes lang kjempekonsert. Dette var siste gang a-ha spiller i Stavanger, ettersom de er på sin avslutningsturné i landet.

Det var virkelig et syn å se ti tusen mennesker skulle gå igjennom den samme flaskehalsen som ledet til utgangen. Det var rett og slett mennesker så langt øye kunne se.

Dagens overraskelse: At Casiokids ikke avsluttet med “Finn Bikkjen”.

Dagens morsomste: At Omar Johnsen fra Casiokids hadde helt lik frisyre som Javier Bardem i “No Country for Old Men”.

Dagens høydepunkt: Når a-ha spilte “Take On Me”, og alle sang med.

Alt i alt vil jeg gi den første dagen en sterk firer. Det meste gikk på skinner, men for min del var ikke alle konsertene det helt store, men en mer enn godkjent start på det som mest sannsynlig blir en kjempefestival.

Jeg tror fredagen kommer til å bli enda bedre. For Rått og Råde er ikke engang halvveis, og en dag med blant annet Skambankt og The Podigy står for tur. Jeg gleder meg!