Fire år virket egentlig ikke så lenge, men det skulle jeg fort få motbevist. Det var nemlig fire år siden jeg sist hadde vært på teater, som andreklassing på Randaberg videregående skole. Da så vi “Vildanden” av Henrik Ibsen fra 1884, og for å være ærlig duppet jeg nesten av flere ganger. Derfor var det med blandede følelser jeg sammen med mine medstudenter fant veien til Rogaland Teater. 

Vi skulle se stykket “Frykten”, som hadde hatt urpremiere bare to dager tidligere. Sammen med en gjeng tiendeklassinger, skulle vi observere denne politiske thrilleren. Et mørkt stykke om hvordan dagens regjeringspolitikere skal takle de moderne problemene som klima- og finanskrisen. Samtidig må de vokte seg for ekstremt aggressive fugler som har til hensikt å drepe.

Alt i alt synes jeg stykket var bra. Gode skuespillere, bra lydeffekter og en grei historie. Jeg forstod ikke hele handlingen, men kanskje det bare er jeg som ikke er smart nok til å skjønne det heller. Noe som imidlertid ødela min teaterstemning, var de mange tiendeklassingene, som var opptatt av alt annet enn stykket. Bare det at en jente småhøyt sa “Å Petter”, fikk hele salen til å le høyere enn de noen gang lo av det skuespillerne sa. Men de skal ha det, de klappet i alle fall for skuespillerne når det var slutt.

Så kort oppsumert var det et bra stykke, og det triller inn til en firer på min terning. Som sagt ødela “kidsa” litt av stemningen. Skal jeg på et teaterstykke igjen, blir det deffinitivt ikke på en skoleforestilling. Så fire år virket ikke så lenge, helt til jeg satt i samme rom som flere tiendeklasser. Jeg sov kanskje under mitt forrige besøk, men jeg holdt nå i alle fall kjeft.