Helt siden slutten av forrige sesong ble det snakket i verdens medier om Rooneys synkende form. Han ble utpekt som nøkkelmann om England skulle ha noe som helst sjans i VM, men endte opp som en av det fotballgale landets dårligste spillere. På toppen av det hele kom det i forkant av sesongen 2010/2011 frem at Rooney hadde ligget med prostituerte, mens kona hans Coleen var gravid med deres sønn. Følgelig kom en heftig debatt rundt han og konas forhold i media, noe som også påvirket formen hans.

Sjokkerte alle

For bare få dager siden sjokkerte den snart 25 år gamle engelskmannen en hel fotballverden. Han sa han ville bort fra United, på grunn av manglende ambisjoner, tro det den som kan. Bare for å helle ekstra med bensin på bålet sa han at han ikke utelukket en overgang til Uniteds bitre erkefiender Manchester City. Noe som førte til at de røde djevlenes fans omgjorde ham fra frelser til judas. Flere hadde laget bannere rettet mot Rooney i hjemmekampen mot Buraspor, hvor det blant annet stod “Who’s the bitch now Rooney?”.

Så, rundt klokken tre fredags ettermiddag kunne vi lese på alle verdens nettsider at Wayne Rooney hadde signert en femårskontrakt med Manchester United, verdt 90 millioner kroner i året. Til glede for noen, og forskrekkelse for andre, men personlig ble jeg glad. Mannen som kom fra Everton i 2004 har vist at han i form helt klart er en av verdens aller beste spisser, og kan hjelpe et United som har slitt i starten av årets sesong.

Det som slo meg i etterkant var om det hele faktisk har vært planlagt. At sir Alex Ferguson så seg så lei av det media skrev om Rooneys utenomsportslige liv at han ville gi ham litt pusterom på den fronten, og heller blande inn noe sportslig.

Ledetråder

Første ledetråd tror jeg kan ha kommet fra José Mourinho, bestevenn og mest sannsynlig arvtaker til Ferguson. Han sa etter Real Madrids kamp mot A.C. Milan at han trodde Rooney innen få dager ville signere ny kontrakt, og bli i United ut sin karriere. Andre ledetråd tror jeg faktisk kan ha vært når han sa at United ikke hadde nok ambisjoner og at han kunne tenke seg å signere for City. Begge disse utsagnene er så urealistiske at jeg nektet å tro Rooney mente det han sa, og heller lo av de.

Så kanskje er dette rett og slett bare et genitrekk av Uniteds mestvinnende manager noensinne, for å hjelpe Uniteds nummer 10 til å finne tilbake til den fantastiske formen han viste verden i fjor. Men hvis denne teorien stemmer, tar det nok noen kamper før vi får se om det virkelig fungerte.

Det er ikke tvil om at Rooney må prestere på banen for å vinne tilbake tilliten fra United-fansen. Så nå gjenstår det å se om han får orden på privatlivet sitt, og klarer å finne tilbake til formen han hadde i fjorårssesongen. Hans første sjanse til å overbevise fansen blir søndag 24. oktober borte mot Stoke klokken 14.30.

Faktaene viser at “Berba” ikke har vært så mye dårligere i Manchester United-drakta enn han var i Tottenham. I sin forløpig beste sesong for United, 2009-2010, scoret han 0,36 mål per kamp. Mens i sin beste sesong for Tottenham, 2007-2008, scoret han 0,45 mål per kamp. Altså er ikke forskjellen så stor som mange skal ha det til.

Personlig har jeg vært fan av bulgareren siden før han kom til United. Mest sannsynlig er det fordi han har en lik spillestil som mannen som fikk meg til å heie på Man Utd,  selveste Eric Cantona. Den småarrogante typen, med en fantastisk fotballhjerne og silketouch. Derfor ble jeg meget glad når nyheten om at Berbatov var signert sto på hver eneste nettside.

Men jeg må si meg enig i kritikerne også. Berbatov spilte til under pari i fjor, og jeg gikk bare å ventet på den forløsende kampen. Men det tok tid, litt for lang i følge de fleste United-supporterne. Kanskje hjalp det at Ferguson bannlyste Berbatov å lese avisene under formsvikten hans?

Så endelig, mot erkerival Liverpool på Old Trafford skulle det løsne for 29-åringen. Nærmest på egenhånd sikret han seieren med en hat-trick. Mål nummer to var en skikkelig perle, et slags brassespark som gikk tverligger inn. En ny helt ble til, i Wayne Rooneys totale mangel på noe som i det hele tatt lignet på form. Berbatov stilnet mange munner denne søndags ettermiddagen, og det er ingen bedre å stilne enn Liverpool-supportere som har levd på “Vi-har-18-ligagull-hvor-mange-har-dere?”, så lenge jeg kan huske.

Så er det virkelig tid for litt bulgarsk magi? Forhåpentligvis og trolig. Alle Manchester United-fans våte drøm er nå å få Rooney tilbake i form, slik at disse to kan danne et av verdens beste spisspar. For det er ingen tvil om at kvalitetene er der. Og skal United ha noen som helst sjanse mot et ustoppelig Chelsea, behøver de spisser som scorer mål.

Sir Alex Ferguson, sa etter Liverpool-kampen at Berbatov alltid har vært en fantastisk spiller, men at det tok litt lengre tid for ham enn de fleste andre for å få ut potensialet sitt. Dette er det umulig å være uenig i. For innerst inne har vi alle visst hvilken fantastisk spiller han er, og jeg er sikker på at han kan bringe United til suksess!

Bilde: TV2

Rapperen Eminem (38) tok hjem to av de totalt 16 prisene. Ellers ble resten av prisene utdelt til Jay-Z & Alicia Keys, Justin Bieber, 30 Seconds to Mars, Florence + the Machine, Muse og The Black Keys. Justin Bieber ble dermed den yngste noensinne som har vunnet en VMA.

Taylor Swifts (20) rapperkollega Kanye West, tok for et år siden fra henne mikrofonen etter at hun vant prisen for beste kvinnelige artist, og sa at Beyonce Knowles heller burde ha vunnet den. Swift opptrådde i år med sin nye sang “Innocent”, som skal være en slags tilgivelse fra Swift til West.

Showet hadde forøvrig sitt høyeste seerantall på åtte år, med 11,4 millioner seere. Den svenske artisten Robyn opptrådde live på showet.

Vi skulle se stykket “Frykten”, som hadde hatt urpremiere bare to dager tidligere. Sammen med en gjeng tiendeklassinger, skulle vi observere denne politiske thrilleren. Et mørkt stykke om hvordan dagens regjeringspolitikere skal takle de moderne problemene som klima- og finanskrisen. Samtidig må de vokte seg for ekstremt aggressive fugler som har til hensikt å drepe.

Alt i alt synes jeg stykket var bra. Gode skuespillere, bra lydeffekter og en grei historie. Jeg forstod ikke hele handlingen, men kanskje det bare er jeg som ikke er smart nok til å skjønne det heller. Noe som imidlertid ødela min teaterstemning, var de mange tiendeklassingene, som var opptatt av alt annet enn stykket. Bare det at en jente småhøyt sa “Å Petter”, fikk hele salen til å le høyere enn de noen gang lo av det skuespillerne sa. Men de skal ha det, de klappet i alle fall for skuespillerne når det var slutt.

Så kort oppsumert var det et bra stykke, og det triller inn til en firer på min terning. Som sagt ødela “kidsa” litt av stemningen. Skal jeg på et teaterstykke igjen, blir det deffinitivt ikke på en skoleforestilling. Så fire år virket ikke så lenge, helt til jeg satt i samme rom som flere tiendeklasser. Jeg sov kanskje under mitt forrige besøk, men jeg holdt nå i alle fall kjeft.

For min del startet dagen helt perfekt. Thomas Dybdahl spilte sin avslappende musikk i solskinnet. Til og med trommeslageren var i det avslappende hjørnet, ettersom han spilte i tøfler. Publikum koste seg i gresskråningen med en pils i hånden, gode venner og nydelig musikk. “Cecilia“, “A love story” og “Party like it’s 1929″, fikk mest respons. Dybdahl prøvde også med varierende hell å få med seg publikum på allsang. Alt i alt en konsert jeg vil gi begge tomlene opp til.

Som en slags metaloppvarming for Ozzy Osbourne spilte det lokale bandet Kvelertak på scene to. De trakk ikke så alt for mange folk. Hovedgrunnen var nok at mange ville holde av gode plasser til Ozzys konsert. Metalbandet klarte likevel å få med seg publikum på en overbevisende måte. Selv om det til tider var vanskelig å høre hva vokalisten presset frem, fikk de til tider publikum med på noe som i det minste lignet på allsang. Sangene som fikk headbangerne til å ta litt ekstra av var “Mjød” og “Blodtørst”. En bra oppvarming for legenden.

To dager tidligere hadde Ozzy Osbourne spilt på Døgnvill-festivalen. Der fikk han en treer og en sekser av de lokale avisene, så forhåpningene var store, men realistiske. Før han entret scenen, ble noen meget morsomme filmsnutter, der han selv hadde blitt redigert inn i blant annet filmene Twilight, Hangover og Lady Gagas “Telephone” vist på storskjermene. Så entret han scenen, til massiv applaus fra de oppmøtte. “Let the madness begin!”, skrek Ozzy, og satte igang med “Bark At The Moon”. Hit etter hit ble spilt, både av hans egne sanger, og sanger fra Black Sabbath, der Ozzy var med fra 1968 til 1979. Noen av hitene som fikk publikum til å skrike, var “Mr.Crowley“, “Let Me Hear You Scream”, “War Pigs” og “Iron Man”.  Folk hoppet så hele bakken ristet. Det var også et flott skue å se alle lighterne som kom i været når Ozzy spilte en av de litt roligere sangene sine, “Mama, I’m Coming Home”.

Den 61 år gamle briten var i storform, og så ut til å kose seg der han hoppet rundt og klappet i hendene på scenen. Noen av de foran scenekanten angret nok litt på sitt plasseringsvalg, når Ozzy dro frem en brannslange som spydde ut skum utover publikum. Ekstranumrene “Crazy Train” og “Paranoid”, fikk de siste kreftene ut av Lassa-publikummet. Så applauderte alle de oppmøtte fortjent Ozzy og bandet av scenen. Kanskje litt ironisk at “The Prince of Darkness”, som han kaller seg selv, avsluttet med “God bless you all!”. Det så ikke ut til at noen brydde seg. For etter det showet Ozzy ga Stavanger, gikk alle rundt med et smil om munnen, og en opplevelse minneverdig.

Dagens overraskelse: Thomas Dybdahl, som jeg ikke har vært noen stor fan av før. Rett og slett en fantastisk start på dagen for min del.

Dagens morsomste: Bildene av publikum som Ozzy hadde spylt skum på, pluss filmene som ble vist i forkant av showet hans.

Dagens høydepunkt: Ozzy Osbournes konsert. Skal jeg velge ut noen spesifikke øyeblikk må det kanskje bli “Mr.Crowley”, eller soloinnslagene til gitaristen og trommisen.

Perfekt timet, kom jeg til hovedscenen akkurat fem minutter før det amerikanske bandet Band of Horses gikk på. Alle bandmedlemmene var i prakthumør, og alle  smilte fra øre til øre under hele konserten. De sto foran med hendene i været formet som hjerter, og viste bokstavelig talt sin kjærlighet til bandet. Sangene “The End’s Not Near” og “The Funeral” fikk virkelig folk til å hoppe og juble. Det så ut som om det norske publikum hadde gitt bandet noe å huske, å vica versa.

Skambankt var det første skikkelige rockebandet på festivalen. Med fete riff og stilig lysshow, rakk Skambankt ut til Stavanger-publikummet på en fortreffelig måte. “O Dessverre“, “Mantra” og “Slukk Meg (For Eg Brenner)” rocket virkelig de oppmøtte på Lassa. Med deres tunge musikk, var det kanskje ikke så rart var det mest menn å se under Skambankts en times lange konsert.

Og så til det alle hadde ventet på: nittitalls-fenomenet The Prodigy skulle overbevise Rått og Råde-publikummet om at hver en krone de hadde betalt var verdt det. De fleste som befant seg der så ut til å være folk nærmere trettiårs-alderen, de som vokste opp med dette bandet. Rundt tjue minutter forsinket entret det engelske bandet scenen. Keith Flint, Maxim Reality og Liam Howlett ble mottatt som helter i Stavanger. Det var ingen tvil om at det var disse publikum var kommet for å se denne kvelden.

Folk hoppet og danset som gale, og det var flere enn to som så ut som om de hadde røykt noe kraftigere enn sigaretter. Det var helt vilt, og dess lengre frem du kom, dess villere ble det. Etterhvert merket jeg at det var flere som trakk bakover fordi de ikke likte skubbingen og hoppingen helt forrerst. Det opprettholdt stemningen slik at de mest engasjerte, kanskje også de fulleste, fikk stå fremme å ta flatt av.

Sangene “Firestarter”, “Omen”, “Voodoo People”, “Invaders Must Die” og ikke minst “Smack My Bitch Up“, satte virkelig Stavanger-publikummet på hodet. Det var uten tvil den beste konserten på festivalen så langt. The Prodigy var verdt inngangspengene alene.

Dagens overraskelse: At The Prodigy ikke hadde med “Smack My Bitch Up” blant sine tre encore-sanger, og at jeg forsatt hadde trommehinnene i behold etter “Firestarter”, som hadde et sinnsykt lydnivå.

Dagens morsomste: Når en tydelig beruset mannlig fan som stod foran meg før The Prodigys konsert sa: “Jeg kunne ligget med Jan Teigen for å stå på scenen sammen med The Prodigy”.

Dagens høydepunkt: Ingen tvil, “Smack My Bitch Up”. Det er lenge siden jeg har tatt så av på en konsert, og jeg var langt ifra alene.

Så gjenstår bare lørdagen. Den aller siste dagen i den første Rått og Råde-festivalen noensinne. Her som på fredagen står også de store navnene i kø. Madcon, Thomas Dybdahl, Kvelertak og ikke minst legenden Ozzy Osbourne, for å nevne noen, kommer på besøk for å “toppa heile driden”.

Pressekortet var hentet i forveien, og køene gikk som smurt når vi ankom inngangsområdet. Der kunne jeg og mine medjournaliststudenter høre at dagens første artist, Susanne Sundfør, nettopp hadde begynt å spille. Personlig er ikke dette min type musikk, men jeg syntes det ga en rolig og behagelig start på festivalen. Det var gøy å se at Rått og Råde hadde trukket folk i alle aldere. Fra godt voksne, til unge barn med fargerike øreklokker.

Handleområdet var ganske tomt i starten, og i flerne av teltene så det ut som om de som jobbet der kjedet seg. Sikkerheten var også satt høyt, ettersom både politiet, natteravnene og frivillige vakter gikk rundt på festivalområdet og passet på.

Line Larsen var neste artist på scene to. Hun fortsatte den litt rolige begynnelsen Sundfør hadde før henne, men med litt mer liv i sangene. Larsen kommer ut med et nytt album de nærmeste dagene. Det så virkelig ut som folk koste seg. De satte seg ned på gresset, med en øl i hånden og solbrillene på. Jeg tror ikke jeg så en person uten et smil om munnen.

Så var det tid for at fjortisene skulle få danse litt. Magdi og Chirag i Karpe Diem skulle sørge for det. Dette var det første bandet som fikk frem allsangtendensene til publikummet på Lassa. Dette kom best frem i sangene “Stjerner” og “Regnvær”. Karpe Diem klarte så absolutt å lage et show som var underholdene, selv om de ikke trakk den største mengden.

Dagens nest siste innslag var den vestlandske gruppa Casiokids. Man merket nå at det var betydelig mer folksomt på området. Handlegaten var trangere, og tilskuerplassen til scene to mindre romslig enn under Line Larsen. Casiokids klarte å få opp stemningen med sin elektronika musikk, som satte fart i dansefoten hos de fleste. “Bagamoyo” og “Verdens Største Land” var noen av sangene de spilte, før de avsluttet med henholdsvis “Finn Bikkjen” og “Fot I Hose”.

Jeg spurte så en av de frivillige som jobbet i baren, Henrik, hvordan hans dag hadde vært. Han sa at det hadde begynt ganske dødt, men tatt seg veldig opp den siste halvtimen. Da var klokken halv ni. Toalettsytemet så også ut til å fungere bra, i alle fall for de mannlige besøkende. Mens de kvinnelige som ventet sto og snakket med hverandre, og så ikke ut til å bry seg nevneverdig om å måtte vente.

Så var det endelig tid for dagens headliner. Ingen ringere enn de norske pop-legendene a-ha hadde fått i oppgave å avslutte torsdagen på Lassa. Og de skuffet ikke. Åpningssangen “The Sun Always Shines On TV”, satte standarden for deres hitparade denne kvelden. Morten Harket, Magne Furuholmen, Paul Waaktaar-Savoy og resten av bandet var virkelig i storform. Men allerede etter en halvtime hørte jeg utolmodigheten bre seg over noen av tilskuerne, “Spill Take On Me!”. A-ha hadde laget om hele bakveggen til en skjerm, som kontinuerlig viste en spektakulær bildeserie. Lysshowet var også med å trollbinde Stavanger-publikummet. De gikk av scenen to ganger, før de den siste gangen kom tilbake for å gi publikum akkurat det de ville ha: “Take On Me“. Den avsluttet en en og halvtimes lang kjempekonsert. Dette var siste gang a-ha spiller i Stavanger, ettersom de er på sin avslutningsturné i landet.

Det var virkelig et syn å se ti tusen mennesker skulle gå igjennom den samme flaskehalsen som ledet til utgangen. Det var rett og slett mennesker så langt øye kunne se.

Dagens overraskelse: At Casiokids ikke avsluttet med “Finn Bikkjen”.

Dagens morsomste: At Omar Johnsen fra Casiokids hadde helt lik frisyre som Javier Bardem i “No Country for Old Men”.

Dagens høydepunkt: Når a-ha spilte “Take On Me”, og alle sang med.

Alt i alt vil jeg gi den første dagen en sterk firer. Det meste gikk på skinner, men for min del var ikke alle konsertene det helt store, men en mer enn godkjent start på det som mest sannsynlig blir en kjempefestival.

Jeg tror fredagen kommer til å bli enda bedre. For Rått og Råde er ikke engang halvveis, og en dag med blant annet Skambankt og The Podigy står for tur. Jeg gleder meg!

Er du en av de som ikke har skaffet seg billett til den aller første Rått og Råde festivalen, kan Kinden fortelle at det enda ikke er utsolgt.

- Vi har fortsatt billetter igjen. Totalt har vi plass til omkring 15.000 mennesker per dag, og det hadde vært fantastisk om det ble utsolgt. Men siden det er aller første gang kommer det nok ikke til å skje.

Det 34.000 kvadratmeter store området er delt inn i fire. Inngang, hovedscene, handlegate samt en scene to. FK Vidars klubbhus blir tilholdssted for alle artistene.

Endresen forteller at en av hovedgrunnene til at de har fått så store navn til festivalen, er fordi de samarbeider med Døgnvill-festivalen i Tromsø.

- Det er mye mer attraktivt for en artist eller et band hvis vi kan tilby to spillejobber i løpet av en helg.

Skulle du engste deg for at transportkøene vil bli uutholdelige, har Rått og Råde inngått avtaler med både Stavanger Taxi og Kolumbus, som skal forsterke tilbudene sine hele helgen.

Selve stemningen på festivalområdet virket rolig, selv om det så vidt vi kunne se ble jobbet hardt fra alle hold. Her skal alt tilrettelegges for at Stavanger skal få en festival i likhet med for eksempel Hove. Så dermed anbefales alle til å ta turen både torsdag, fredag og lørdag, for å gjøre dette om til en kjempesuksess som kan leve videre!

Alle bildene er tatt av Andreas Kydland

P.S Det er meldt strålende vær til helgen, enda en god grunn til å kose seg utendørs med god musikk.

Den 23. mai 2010, skjedde det ingen fotballekspert i hele verden trodde ville skje. Blackpool F.C rykket opp til Premier League. De kom på 6. plass i Championship, men klarte å kvalifisere seg via play-off, hvor de slo ut Nottingham Forrest, og Cardiff i finalen. Byen Blackpool ble snudd på hodet iløpet av to timer, og 100.000 mennesker samlet seg i byens gater for å hylle sine helter. Blackpool var faktisk før sesongen tippet som en nedrykkskandidat, men motbeviste de såkalte ekspertene så til de grader.

Men det store spørsmålet denne sesongen er hvordan dette på papiret meget svake Blackpool laget, vil klare seg i de stores selskap. Det blir spennende å se hvordan Ian Evatt og Craig Cathcart, som mest sannsynlig blir deres stopperpar, klarer seg mot Drogba, Rooney og Torres, såfremt som Carroll, Rodallega og Fletcher. Vil kvalitetsforskjellen bli så stor at den øverste ligaen i England, for andre gang på tre år vil få et lag med mindre enn ti poeng? Det er det hele Blackpool frykter, men manager Ian Holloway har lovet hjemmepublikummet at de ikke vil bli et nytt Derby.

Som sagt har Blackpool et meget svakt lag på papiret. Nok en gang er de tippet som dumpekandidat, og Ian Holloway har forberedt lagets fans på at deres Premier League opphold mest sannsynlig vil bli kortvarig. Forsterkningene deres virker heller ikke å være av de helt store, men dette handler jo også så klart om økonomi. Navn som Marlon Harewood, Ludovic Sylvestre og nevnte Craig Cathcart, oser det ikke akkurat Premier League kvalitet av. Samtidig er de nok for avhengige av enkeltspillere, og kanskje aller mest kapteinen Charlie Adam. Dette er en spiller som i form holder et høyt nivå, og har kanskje en av Premier Leagues aller beste venstreføtter. Samtidig kan den erfarne Marlon Harewood vise seg å bli et kupp. Den tidligere West Ham og Aston Villa spilleren kan bli en meget viktig brikke i deres offensive system. Han scoret også to mål i sin første kamp for laget. Selv om han er en berg-og-dalbane spiller når det kommer til form, er det ingen tvil om at han er deres sterkeste våpen i front, sammen med Adam.

I skrivende stund er det blitt spilt to runder i den øverste engelske liga. Og med varierende prestasjoner fra laget fra Nord-vest England. Med overbevisende 4-0 borte mot nedrykksrival Wigan, var det nok mange som tenkte at dette fort kan bli et nytt Hull, som faktisk rundt halvspilt sesong i 2008-2009, ledet tabellen. Men borte mot Arsenal kom laget fort ned på jorden igjen. Mot et lekent hjemmelag, viste de at ekspertene mest sannsynlig får rett: de kommer til å kjempe i bunnen. Med 0-6 og en karantene på Ian Evatt som ble utvist etter bare 30.min i bagasjen, blir det spennende å se hvordan de vil gjøre det i sin første hjemmekamp i Premier League på nærmere 60 år. På motsatt banehalvdel står Brede Hangeland og hans Fulham, som har spilt to uavgjorte kamper på rad, mot henholdsvis Manchester United hjemme, og Bolton borte.

Mest sannsynlig rykker Blackpool ned. Men det blir nok uansett et opphold de vil ha god nytte av, og forhåpentligvis komme tilbake til Premier League om ikke så alt for lenge. Med en mann som Ian Holloway ved roret, har laget bevist at de kan opprettholde et nivå det er mulig å overleve i Premier League med. Men jeg mener at stallen er for svak, og for utsatt skulle det komme skader på de beste spillerne. Økonomien må også forbedres, skal det være håp om å overleve. Og de er helt avhengige av å ta poeng på hjemmebane for å i det hele tatt ha et ørlite håp om overlevelse.

Det er ingen tvil om at Premier League er et eventyr for Blackpool. Men det blir nok bare med det, og jeg tror de nyter hvert sekund av å spille der. Bedre lykke neste gang Blackpool F.C.